Fødselshistorien min + bilder (obs - lang!)
Har endelig fått skrevet ned fødselsopplevelsen min. Har prøvd å skrive den så godt jeg kan, men pga. noen sorte hull, så husker jeg ikke absolutt alt! Dette er en veldig personlig opplevelse, og jeg har sitti lenge og lurt på om jeg skal dele den med dere eller ikke. Men nå har jeg fått veldig mange etterspørsler, og jeg vet at mange vil lese om hvordan det gikk. Husker selv hvor spennende jeg syntes det var å lese om andres fødselshistorier, så jeg velger derfor å dele min med dere. Husk, dette er MIN opplevelse av MIN fødsel. Alle fødsler er forskjellige, så om du sitter der og skal føde snart, så må du huske at din fødsel kan bli totalt annerledes :)
Det hele startet natt til lørdag 01.10.11. Jeg sov hjemme hos mamma og pappa, og rundt klokken 03.30 på natta våknet jeg opp av at jeg trodde vannet gikk. Fikk skrudd på lyset, og oppdaget at det fosset ut blod. Kavet meg opp og ut av senga, og kom meg inn på badet. Ble ganske redd, for jeg hadde ikke blødd en eneste gang igjennom hele svangerskapet, og nå var det blod over alt. Det så litt ut som at det hadde vært et mord inne på badet, så mye blod var det! Huff. Selv om jeg var redd, så husker jeg at jeg tenkte skikkelig mye på at huset var nyvasket dagen før, og at jeg var nødt til å vaske opp etter meg. Så istedenfor å vekke mamma og dem med en gang, så vasket jeg opp etter meg først. Haha, herregud man kan gjøre mye rart når man er i en sånn situasjon. Fikk tørket opp mesteparten av blodet og vasket kjapt over gulvene. Når det var gjort gikk jeg endelig opp og banket på soveroms døren til mamma og pappa. Sa ifra om det som hadde skjedd, og ringte føden. Vi fikk beskjed om å komme opp dit med en gang. Mamma fikk vekt broren min, og han kjørte oss til sykehuset.
Når vi kom frem til føden ble jeg ført inn på et rom hvor vi tok ultralyd både utvendig og innvendig. På ultralyden sjekket de om Nicklas hadde det bra, og at alt var som det skulle. Nicklas var heldigvis ok, og hadde det fint. Det eneste de fant ut var at jeg hadde litt lite fostervann, og at livmortappen hadde begynt å flate seg skikkelig ut. De regnet med at vannet hadde gått siden jeg hadde litt lite fostervann, men de hadde ingen god forklaring på alt blodet, annet enn at de trodde jeg hadde en lett blødelig livmor. Siden de regnet med at fødselen min var i gang, ble jeg innlagt. Jeg fikk heldigvis et enkeltrom. Hadde lite lyst til å dele rom med noen andre, så jeg ble super happy for det! Deretter ble jeg satt på CTG-registrering. Den viste at jeg hadde sammentrekninger, men at de var veldig uregelmessige og ikke så veldig sterke.
Spent, sliten, glad og bleik ! :)
Utsikten fra rommet vårt. Det var så nydelige farger på himmelen!
Markus var kjempe spent!
Enda et bilde av den fine utsikten.
Videre skjedde det ikke så mye, og jeg fikk beskjed om å gå litt for å få tyngdekraften til å hjelpe meg med å få fortgang på ting. Så mamma og Markus tok meg med ut på tur. Det var deilig, men vondt å bevege seg. Men motivasjonen var absolutt tilstede, for nå ville jeg bare få fødselen overstått.
Gikk oss tur utenfor sykehuset..
Jeg tok ett bilde av Mamma & Markus. Se hvor mange fine høstfarger det var ute!
Skuffelsen var stor når det ikke skjedde noe mer i løpet av den lørdagen. På søndags morgenen ble det i enighet med jordmødrene ble det bestemt at jeg skulle reise hjem for å få tiden til å gå. Jeg fikk fortsatt være innskrevet og beholde rommet mitt, i tilfelle noe mer skulle skje, og for min egen trygghets skyld. Den dagen var ganske kjip. Jeg og Markus prøvde å få tiden til å gå, og dro på Milano for å spise litt god mat.
Pizzaen jeg bestilte! Nam nam..
Etter å ha spist dro vi på masse familiebesøk. Først til foreldrene til Markus, også på familiekaffe hos min bestemor etter det.
Her var vi på besøk hos mamma'n til Markus. Peker på magen og vil ha Nicklas uuuut... =)
Hos bestemor begynte jeg å få litt sterkere kynnere, og de begynte å bli ganske vonde, men de var fortsatt ikke regelmessige. Jeg og Markus innstilte oss på at det enda kunne gå mange dager til fødselen, og humøret mitt var ikke akkurat på topp. Jeg satte meg ned og skrev min siste statusrapport her i bloggen, og tok disse magebildene:
I bloggen skrev jeg bl.a. "Nå er jeg LEI, og vil ha han ut, så håper virkelig jeg kan få kjenne på litt skikkelig smerte snart!!!! Haha, er ikke ofte jeg ønsker meg smerte for å si det sånn... men akkurat nå drømmer jeg ikke om annet!". Hehe, så som dere skjønner var jeg veldig lei ;)
For å muntre meg opp, bestemte Markus seg for at vi skulle ha en liten filmkveld for å få tiden til å gå. Mens vi satt og så filmen glemte jeg helt bort tankene rundt fødselen, og det var da det skjedde atter en gang: Jeg begynte å foss blø! Vi ble begge ganske satt ut når vi så hvor mye blod det var, så vi ringte til føden og fikk beskjed om å komme dit igjen. Jeg ringte mamma og fikk gitt henne beskjed om at hun måtte komme. Og vips så var vi på sykehuset igjen. Klokken var da rundt 21.30 på kvelden. Jeg ble satt på en ny CTG-registrering, og denne viste at jeg nå hadde rier. Nå kom de ganske tett og ble bare værre og værre..
Jordmoren tok så en undersøkelse av åpningen min, og det viste seg at jeg hadde 4 cm åpning(!). Jeg husker jeg fikk en følelse av redsel, glede og lettelse. Nå var det endelig i gang! I og med at jeg har hatt streptokokker tidligere i svangerskapet måtte jeg få antibiotika intravenøst. Jeg husker at jeg fikk satt veneflonen, og at jeg etter det begynte å få veldig vonde rier. Alt skjedde så fort, og vips så var riene supertette. Jeg husker at jeg ba jordmoren om å åpne alle vinduene, for jeg ble så utrolig varm. Kjentes ut som at jeg skulle få heteslag, så vi måtte åpne alle vinduene, og jeg fikk dem til å kle av meg alt. Klarte ikke å ha på meg noe, for jeg var så varm!
Hadde det ikke så godt her nei...
Etter hvert ble jeg flyttet over til fødestua. Der fikk jeg lystgass, og herregud så deilig det var!! Det hjalp meg skikkelig når riene kom, for da fikk jeg noe å konsentrere meg om, og lystgassen tok liksom vekk de aller verste «toppene» av smertene! Husker at jeg ble litt spøkefull og rar av gassen da. Og at jeg hang meg veldig opp i at lystgassen hørtes ut som en barbermaskin. Hehe.
Ingen kunne ta fra meg lystgassen når det sto på som værst! ;) Den maska var virkelig til hjelp!
Markus og mamma fikk være tilskuere til det hele, og prøvde så godt de kunne å hjelpe meg. Men jeg ville ikke ha noe særlig med hjelp, og hver gang noen av dem prøvde å prate litt, så sa jeg «hysj», for jeg fikk ikke til å konsentrere meg om riene når de snakket, og da gjorde alt så mye vondere. Så det beste for meg var at det var helt stille.
Jordmora lurte meg litt med lystgassen uten at jeg la merke til det også, for hun skrudde av gassen og på oksygenet for fullt(dette gjorde hun pga. at Nicklas trengte mer oksygen). Jeg merket ikke noe forskjell heldigvis ;) Jeg var kun opptatt av å puste inn og ut av den maska! Den hjalp meg virkelig. Takk gud for lystgass sier jeg bare!
Videre fulgte et par timer med vonde rier og masse lystgass. Jeg ble dårlig og spydde av lystgassen, og mamma og Markus vasket opp etter meg. De var kjempe flinke! Jeg husker at jeg spurte om jeg var snill. Lurte fælt på om jeg oppførte meg dårlig ovenfor dem, men jeg var heldigvis veldig snill ;) Hehe. Jeg fikk testet ut preikestolen en stund, for å få tyngdekraften til å hjelpe Nicklas nedover i fødselskanalen. Jeg lå også litt på alle fire oppå en sakkosekk. Etterhvert fikk jeg pressrier. Og det var da den værste delen av fødselen startet. Jeg fikk nemlig ikke lov til å presse(!). Nicklas satt fast med nesa, og de ville ha en halv cm til med åpning før jeg kunne få lov til å presse(for at jeg ikke skulle "mose" hodet til Nicklas unødvendig mye). Det var de værste minuttene i mitt liv. Å holde igjen, når alt kroppen vil er å presse, det unner jeg ingen! Fy det var fælt. Så når jeg endelig fikk lov til å presse, så føltes det som en STOR lettelse. Jeg presset og presset, og kjente at han var på vei ut. Men det gikk tydeligvis ikke fort nok. Nicklas fikk nemlig problemer, og hjertelyden hans ble mindre(dette fikk jeg ikke med meg selv, men har blitt fortalt i ettertid). Dermed fikk jeg beskjed om at de var nødt til å klippe for å få han raskt ut. Det kom inn enda ei jordmor, som skulle hjelpe til. Jeg husker jeg ble livredd når de sa at de var nødt til å klippe, og at jeg ikke forsto hvorfor. Skal ikke utdype klippingen nærmere, men kan si så mye som at JA det gjør vondt, men det var verdt det! 1-2 press etterpå så var Nicklas endelig ute. Klokken 03.38 var en ny verdensborger her! Min hjerteskatt som jeg hadde båret i magen i 9 lange måneder. Jeg husker at han ikke skreik med en gang han kom ut. Han hadde visst hatt navelstrengen rundt hodet. Så jeg ble ganske fortvilet og spurte om han pustet. Og da skreik han heldigvis med all sin røst og ble lagt oppå brystet mitt! Det er den beste lykkefølelsen jeg noensinne har hatt! ♥ ENDELIG var han her!
Her hadde Nicklas akkurat kommet ut og blitt lagt på brystet mitt!
Sovestund. Her var jeg helt utslitt! 
Gutten min var 50 cm lang, veide 3885 gram og hadde en hodeomkrets på 36 cm.
En stolt pappa har kosestund med sønnen sin! ♥Familien min♥
♥Nicklas André♥
Alt i alt tok den aktive delen av fødselen min rimelig kort tid til at jeg var førstegangsfødende(ca. 6 timer). Jeg er stolt av meg selv for at jeg kun fødet med lystgass og varme risposer som eneste smertelindring! Jeg er stolt av meg selv for å ha båret frem verdens nydeligste sønn! Jeg er lykkelig i hjertet mitt. Endelig har livet fått en mening. Nå lever jeg ikke bare for meg selv, men for det lille barnet mitt.
Her var vårt lille gull 4 uker gammel! En nydelig og snill liten gutt, som vi elsker over alt på denne jord!
Far&Sønn. Nicklas ligner veldig på pappaen sin!
Meg og mitt hjertegull.
Hva synes dere om fødselshistorien min? Har dere en fødselshistorie dere vil dele med meg? Isåfall, legg gjerne igjen en link til den i kommentarfeltet til dette innlegget :)
